Hvordan nyte alt livet har å by på

 In blogg

Livet er uforutsigbart, det vi tror vil skje, skjer ofte ikke, og det vi ikke forventer kan komme til å skje, kan ofte komme vår vei. Livet er fullt av vendinger og

[…]

Livet er uforutsigbart, det vi tror vil skje, skjer ofte ikke, og det vi ikke forventer kan komme til å skje, kan ofte komme vår vei. Livet er fullt av vendinger og overraskelser, ofte lovende og gledelige.

Tenk tilbake på den gangen du ikke hadde forventninger om å møte kjærligheten i ditt liv, eller når du ikke hadde noen anelse om at den perfekte karrieremuligheten var i ferd med å lande rett i fanget ditt.

Når vi blir positivt overrasket, er det lett å føle seg håpefull og tilfreds; det virker som om universet jobber for oss, og vi har en tendens til å føle at vi har mye mer kontroll.

Men, dessverre er ingen av oss immun mot å ha negative erfaringer, i løpet av oppveksten, eller selv når vi er fullt voksne, og tror vi har full kontroll.

Uventede negative hendelser kan være kaotisk eller ødeleggende for hverdagen vår. Du har kanskje også opplevd vanskeligheter som har gjort at du har følt deg hjelpeløs, og som var altfor vanskelige å konfrontere med selvtillit.

Det er i disse situasjonene vi oppdager at måten vi vanligvis håndterer utfordringer på, ikke er tilstrekkelige, vi er ikke forberedt og det blir for mye for oss.

Du kan trøste deg med at motgang er nødvendig for å håndtere utfordringer i livet og oppleve den beste versjonen av deg selv; det er midt i motgangen at du vil lære mest om deg selv; det er da den beste versjonen av deg selv kan bli tydeligere for deg.

Atifa, dette er ikke det ekte navnet hennes, en av pasientene mine, er et tydelig eksempel på betydningen av å ha smerte og lidelse, for å kunne nyte det gode som livet har å by på.

En måned var gått siden Atifa hadde hørt fra slekten sin hjemme i Midtøsten. Denne typen stillhet var ikke vanlig. I hennes familie holdt de vanligvis kontakt flere ganger i uken via videosamtaler, telefon og e-post. Atifa elsket mannen sin, og deres fire flotte barn, så vel som slekten hennes som bodde altfor langt unna. Det virket som om alt hadde vært i skjønneste orden i livet hennes frem til nå, både privat og karrieremessig.

Jeg lyttet til Atifas historie med sympati. Jeg var imponert over oppriktigheten hennes og forstod tidlig i møtene våre hvor viktig det var for henne å forstå hvordan hun kunne håndtere denne nye traumatiske situasjonen hun var kommet i, med ansvar og selvrespekt.

Atifa forklarte med klarhet, selv om det var smertefullt, at hun som ung pike hjemme i Midtøsten var vitne til drap av familiemedlemmer. Hun kunne ikke gjøre annet enn å stå hjelpeløs og se på. Atifa hadde levd med disse brutale minnene i årevis, men på en eller annen måte hadde arrene blitt leget i den tiden da hun bygde sitt nye liv, med fokus på barna, ekteskapet sitt og karrieren sin.

Inntil nylig, da hun ikke hadde fått kontakt med slekten i hjemlandet sitt. De siste dagene hadde hun følt seg desillusjonert, men det som var enda verre var følelsen av å være helt fortapt. Hun var ikke engang sikker på hvordan hun skulle bidra til ektemannen og barna, eller sikker på hva det var hun virkelig brydde seg om i livet.

Det var vanskelig for Atifa å tenke på noe annet enn slekten i hjemlandet sitt. Hun følte stor skam over fraværet av kjærlighet og takknemlighet overfor sin mann og barna. Hun kunne ikke sove eller hvile, for da hun lukket øynene om natten, ble hun hjemsøkt av tanker om hva som kunne ha gått galt med familien i hjemlandet. Hun merket at hun var ukonsentrert, at alt fokuset var rettet mot henne selv, og selv om hun visste det ikke var sunt, klarte hun ikke å gjøre noe med det.

Vi møter alle sammen på situasjoner som får oss til å dvele og kverne tanker, og som har en negativ effekt på livskvaliteten vår. I en så vanskelig situasjon som Atifa var i, ville en liten mengde oppriktig investering i positive tanker ikke være tilstrekkelig. Atifa trengte å investere mye mer av seg selv for å kunne klare å bære vekten av den traumatiske situasjonen hun var i, og bygge opp den styrken hun så desperat trengte.

Et vendepunkt i terapien kom i det øyeblikket Atifa skjønte at dialogen hun hadde med seg selv, på ingen måte sto i forhold til en meningsfull løsning på den situasjonen hun befant seg i med sin mann og sine barn. Først da Atifa med innsiktsfull klarhet innrømmet at den negative situasjonen i hjemlandet, var helt utenfor hennes kontroll, klarte hun å mobilisere et mer positivt premiss for tankene om hvordan hun kunne håndtere situasjonen hun satt i hver dag, hjemme hos seg selv.

Ved å godta dette premisset, var Atifa i stand til å navigere gjennom frykten og usikkerheten om familiens velvære i hjemlandet, og godta støtte og kjærlighet fra sin mann og sine barn. Atifa lærte seg gradvis å bekrefte dette positive premisset i sitt daglige liv og betrakte det som en kode for å skape en økende sunn og sterk dialog med seg selv.

Vi kan alle bli inspirert av Atifa. Hun var i stand til å snu bekymringer og angst til noe positivt, i en ekstrem vanskelig situasjon. Fokusert refleksjon om deg selv i lys av ditt potensial og dine muligheter vil gi deg den inspirasjonen og det engasjementet som trengs for å takle stor motgang i livet, og bli tilfreds med deg selv, akkurat slik som Atifa fikk til.

Recent Posts